Farmor Marta og Eirin på langtur...

90 år er ingen alder for en som er ung.

Etter noe runder med overtalelse , bestemte farmor Marta seg for at hun ville ta turen til Madagaskar påny, 15 år etter at hun var her sist. Med Eirin som veiviser gjennom alle labyrinter, kontroller og terminaler, kom de vel fram.

Vi hadde noen fantastiske dager sammen, med tog til Østkysten, fotvask i Ankaramalaza, bading i Det Indiske Hav og tur gjennom regnskogen. Vi havnet midt oppi en av årets sykloner mens vi oppholdt oss i de enkle bungalowene ved havet. Det var spesielt å merke hvordan naturkreftene herjet med landskapet rundt oss, havet som buldra, vinden som fikk hytta til å riste, og regnet, som slo mot vinduslemmene. Mange trær og også noen hus blåste ned i løpet av natta. Eirin har jo opplevd verre stormer her før, men mor tenkte vi kanskje ble litt skremt av både vinden og lydene, og vannet som steg faretruende. Men nei, dette var spennende må vite!!! Akkurat som turen til Ankaramalaza og Fihaonana i steikende varme, timer med kjøring gjennom mange slags landskap. Ikke ett minutts blund på øyet. Alt ble registrert og kommentert. Vi har vært reiseledere for mange grupper her ute, både unge og eldre, men få har lagt for dagen et slikt engasjementet og slik interesse for alt og alle!

Takk for noen gode dager sammen!
Vedlagt er et lite knippe bilder:

Så er vi i gang igjen.....

Så er vi i gang igjen.

Nå er det ikke først og fremst bloggen jeg har i tankene.
Men for all del, den også.

Etter måneder med bloggtørke, er vi på plass, med ny layout, ganske enkelt fordi frokostbordet vårt er flytta til frodig uteplass på nedre del av tunet her i Antsirabe, og vi har mye på hjertet.

Som mange av dere har lest eller hørt, så er vi inne i en ny krise her på Madagaskar. Politisk uro og brenning, ruteknusing, plyndring og dessverre, mange tapte liv. Etter 2-3 dager med demonstrasjoner og uro, er Madagaskar nå falt til ro og folket sørger. Det var så mye som skulle vært annerledes. Landets president hadde jo så mange gode intensjoner og idealer. I hvert fall var det slik vi oppfattet det. Kirkens folk jublet i 2002 og hyrdebevegelsen gikk i spissen for å markere støtte til denne Guds mann som nå skulle få land og folk opp av fattigdom og elendighet. I dag er det mange som er desillusjonerte.

Som en av våre arbeidere sa: "Nå gråter jeg meg i søvn om kvelden."
Og vi gråter med.


Hva er det som er gått galt?
Ja, det er ikke godt å si, men når den vanlige mannen i gata ikke opplever at hverdagen blir lettere, snarere tvert imot. Og samtidig erfarer at det er mange i dette landet som beriker seg på fellesskapets ressurser. Ja, da går det galt til slutt. Ordføreren i Tana valgte å sette ord på det mange tenkte da han kalte landets styre for diktatur og krevde ministeres avgang p.g.a. vanstyre. Planer om salg av store landområder til Koreanske Daewoo og stenging av ordførerens TV-stasjon, gjorde ikke situasjonen bedre.


Så er vi altså tilbake til tiden før Jumbo Score, Zoom, Shoprite, Leader Price og Magro. De ligger alle nede, enten i aske eller plyndret og rasert. De var symboler på et Madagaskar som ville opp og fram. Nå er det nok mange som føler og tenker at det er en lang vei å gå.


Vi får se. Kanskje retter ting seg veldig fort. Kanskje kan det komme noe godt ut av denne krisen. Kanskje har det vært en lærepenge og sterk påminnelse om behov for kursendring for landets president og regjering. Det ligger mange spennende dager foran oss.









Røyken stiger opp fra Magro-varelageret i Antsirabe.

Terrengsykkel......

Når vi først er inne på dette med miljøtilpasset teknologi, så benytter vi anledningen til å vise fram en lokal variant av miljøvennlig terrengsykkel. Denne modellen, som forøvrig umiddelbart ga oss assosiasjoner til barndommens Fred Flintstone, er nok ikke av de mest komfortable, hverken med tanke på fjæring eller kjøreegenskaper, men hvilket miljøprodukt!!!

Terrengbil.....

Misjonen har lagt seg på en grønn linje, i likhet med de fleste andre - sjoner og samfunn. Vi har fått Pro Vert og Grønne rådgivere. Og ikke minst, vi har byttet ut mange av de dyre dieselslukerne med miljøvennlige alternativ.

Denne Citroen´en, som vi nylig ble tildelt, har stor lastekapasitet, stillegående motor, er svært rimelig i drift og glir mye bedre inn i terrenget enn de bilene vi har hatt tidligere. En skikkelig terrengbil, med andre ord.

Personlig har jeg stilt spørsmål ved fargevalg og lakkfinish, men forstår at det er problemstillinger som ikke hører hjemme i misjonens nye, grønne profil.

Finger til besvær.....

"Om ett lem lider, så lider hele legemet....." står det i Skriften.

Ja nettopp! Et lite sår på fingere´n etter dirking av ødelagt dørlås, kombinert med påfølgende håndtering av rått kjøtt ga uheldige konsekvenser for både finger´n og hele legemet forøvrig.

Dager med dårlig form, oppkast og store smerter, ble resultat av at Gunn skulle være både låsesmed og kokk. Doktor Tahiry kom på besøk og utførte inngrep på klinikken. Men infeksjonen var ikke lett å få has på, og det endte med innleggelse på sykehus i Tana med operasjon i full narkose og en hendig liten bandasje som heldigvis reduserte i omfang etter noen dager.

I dag er finger´n presentabel, om enn ikke helt som før, men med daglig innsmøring av lokale planteremedier som Ravintsara* og Katrafay**, så ser det ut til at både finger´n og hele jenta forøvrig er tilbake og "fit for fight......"


(* og ** : Gassiske, endemiske trær som har gitt opphav til mange tradisjonelle medisiner. I hovedsak brukes essenser laget av bladene.)

Venner over grenser...

14.mars ankom ekteskapsgruppa vår fra Ål Ivato flyplass. Nesten surrealistisk å ha våre gode venner her "ute", plutselig tilstede i en verden som har så lite til felles med Ål og Hallingdal, men som allikevel er en viktig del av vår identitet og livserfaring. Det ble mange minneverdige episoder i møte med gassisk kultur, fattigdom og naturrikdom, vekkelsesbevegelsen, osvosv.

Takk for 2 flotte uker sammen, kjære venner!
- og lykke til i snøkavet der oppe i Nord, leste at det nå ligger 170cm snø i Ål !

Vedlagt noen korte glimt:

Glimt fra arbeidet i Fandriana....

Så var det tid for å blogge litt igjen!
Jeg lovte noen glimt fra Fandriana, og her kommer de.
Fra øverst og nedover :
Gunn underviser i helse, hygiene, ernæring og sykdomslære.
Det er 5 klasser, 2 med artium, 2 med ungdomsskoleeksamen og
en liten klasse der elevene ikke har mye skolegang, men de har praktiskert som lærere og kommer fra områder som er isolerte. Det er bare elever med artium som får godkjent lærerskoleeksamen. Det er totalt 126 elever på lærerskolen(SFM) i år. Den største klassen har nesten 40 elever. På bilde 3 er Sabao fra Vohipeno. Hun er 45år, hyrde i kirka, utdannet teolog, men kvinnelige teologer blir ikke ordinert her, så hun vil heller satse på læreryrket. Hun skal begynne som lærer på en liten skole ikke langt fra Ankaramalaza på Øst-kysten, og vi gleder oss alt til å reise ned for å besøke henne etter at hun er kommet i arbeid.

9.mars var vi på besøk i en liten menighet ca. 5 mil fra Fandriana, sammen med 5 elever fra skolen. Elevene hadde laget et lite kor og sang 4-stemt. Presten i kirka er en gammel kjenning fra Morondava, Rabemahafaly, som tidligere var evangelist i mange år, men som nå har utdannet seg til prest og har bygd opp en menighet på 150 voksne og nesten like mange barn (søndagsskolen) i løpet av kort tid. etter gudstjenesten ble vi invitert hjem på middag i det lille huset med 2 rom, der middagsbordet nesten fylte dene ene. På veien hjem sovnet elevene i bilen. Den 8.mars er kvinnedagen og den ble markert på SFM ved at mennene laget mat til alle kvinnene. Arild hadde ansvar for forretten, og 5 gutter ble satt i gang med å raspe gulerøtter. Ris og kjøtt ble kokt på store kjeler ute. Våre franske venner, Marlene, med dattera Sara, venter på at maten skal bli ferid!
Vi er i gang med å etablere en liten demonstrasjonsgård på skolen, med grønnsakshage, kompost, høner, ender, frukttrær og div. og elevene ble satt i gang med å rydde området der gården skal etableres. Vi skal dyrke biologisk og måtte derfor kjøpe kumøkk som gjødsel. Den ble transportert inn i kjerrer. Neders er Ellistid i full gang med å plante kamfertrær. Hun er datter av Gornard, som Arild har kjent fra helt fra 1979 da de samarbeidet om en demonstrasjonsgård utenfor Manakara. Morsomt! – og så gir det litt perspektiv over det en har fått vært med på gjennom mange år!!

Jul, nyttår, flom og litt mer......

Ok. Advent er over.

Det er tid for en liten oppdatering og referat fra livet her i sør.
Jula ble historisk først med Børge og kameraten Herman som overraskende kom fra Kenya for å feire jul med tradisjonsmat, deretter med søstrene snuse som kom rett fra norsk snø og kulde til varme dager i Antsirabe og Tulear. Vi var så heldige å få med oss ettåringene på turen til vestkysten, så vi ble en sammensveisa gjeng med 9 stk. i Landcruisern, halvt liggende, halvt sittende oppå hverandre. Herlig!!! Det å ha ungene rundt seg og oppleve gode, glade dager i fellesskap er verdens største rikdom.

Hverdagen kom brått over oss i januar, med forberedelser av undervisning og oppgaver på og rundt lærerskolen. Gunn underviser i helse, hygiene og ernæring og Arild forbereder undervisning i miljøfag og landbruk i tillegg til oppgaver innen administrasjon og organisasjonsutvikling. Vi er i gang med bygging av en liten demonstrasjonsgård for å gi elevene praktiske oppgaver innen grønt landbruk, tilpasset teknologi og husholdning.

Børge og Herman har brukt januar til praktiske oppgaver på Tombontsoa jordbruksskole, der de fikk ansvar for å sette i stand en traktor og et par forhøstere som var i ferd med å "forvitre". Resultatet ble rett og slett veldig bra! Gutta har kjøpt seg en gammel Renault4, 1984 mod. som er fin i lakken, men ellers ikke så mye å skryte av. De har lagt ut på tur og ringte nettopp fra en liten by helt sør på Madagaskar. Der hadde de kjørt seg fast 15 km utenfor byen, med girkasse som ikke ville samarbeide, batteri som var lekk og ellers slark og slakke i det meste. De hadde brukt 3 dager på noen få mil, og Renaulten var ikke lenger det røverkjøpet som de trodde tidligere. Eller kanskje var det akkurat det det var?? - Men humøret var på topp. De hadde fått tak i en mekaniker og en tallerken med ris og mente at nå skimta de lyset i tunnellen. Har ikke hørt noe mer fra gutta, så vi går ut ifra at de fortsatt holder på å samle gode minner langs uframkommelige veier på sørmadagaskar.

Etter noen fine dager med årlig misjonærsamling i Antsirabe kom det en kraftig syklon, Ivan, inn over øya fra Det Indiske Hav i øst. Den har ødelagt både hus, veier, strømnett og jernbanelinjer på Østkysten. Det er meldt om flere omkomne, men vi vet ikke akkurat hvor mange. Her i innlandet merket vi mest til det voldsomme regnet som fulgte med syklonen. Men ødeleggelsene her er ikke store, det er helst på østkysten de nå ber om nødhjelp. En av våre misjonærer er reist ned dit for å vurdere om NMS kan bidra på noen måte. Et av bildene er fra veien mellom Antsirabe og Tana og viser vannet som oversvømmersvære dyrkingsområder med ris og grønnsaker.

Veien til Fandriana har ikke vært farbar noen dager. Vannet stod 1-1,5 meter over veibanen på ett sted og det gikk ikke an å komme seg inn til byen. Nå har vi fått melding om at vannet er trukket tilbake og vi reiser til Fandriana i morgen.

Bildene som er lagt inn viser glimt fra julefeiring, ferietur til Tulear, inkl. opplevelsen med vannpytten i veien som viste seg å være et lite krater, glimt fra julefest i Fandriana og tur til en liten nystartet menighet 13km sør for Fandriana, Børge og Herman i aksjon på Tombontsoa og med oppussing av quatrellen (Renault 4), deres pålagte frisørbesøk hos "saksegutta i gata" som vet å gi valuta for pengene, +++.

Vi vil forsøke å gi noen glimt fra arbeidet vårt i Fandriana i neste utgave, som forhåpentligvis kommer om ikke så alt for lenge. Bloggen kan jo så langt nesten gi inntrykk av at livet her er en eneste lang ferietur..................



Ingen jul uten pepperkaker, samme hvor vi er.........

Børge er for all framtid blitt et naturlig førstevalg når vi snakker julenisse.....
Her ligger det mye undertrykte talenter som bare venter på å slippe til når anledningen byr seg. Og det gjorde den altså, på Den Norske skolens juletrefest..







Regel om ingen julegaver over 30 kroner, - utløste store gledesscener, i hvert fall hos alle som satt rundt.....